Flere steder rundt Røssvatnet er det gjort funn av m.a. gamle stein- og beinredskaper og spor etter boplasser. Dette er rester etter en gammel fangst- og veidekultur uten fast bosetting og som ikke er nøyaktig tidfestet.

De første gårdene rundt Røssvatnet ble tatt opp omkring 1750. Stekvasselv ble etablert i 1828 av lapp Nils Jonsen og bondepike Bereth Olsdatter, Rana og overtatt av deres sønn Nils Nilsen, gift med Karen (halvlapp).

Gården ble senere overtatt av en ny famile, Kristian Nilssen fra Jovatnet (Sverige), gift med Kristine Lønberg. To av deres sønner, Martin og Nils Kristiansen, fikk delt eiendommen mellom seg. Nils giftet seg med Ida From fra Klippen i Sverige og fikk barna Helga og Harald. Harald overtok hjemgården og giftet seg med Aasta Nerleirmo fra Korgen. De fikk ingen barn.

I 1985 kjøpte Kari og Håkon Økland eiendommen fra Aasta og Harald som flyttet inn i nyoppført kårbolig i 1986. Kari og Håkon kommer opprinnelig fra Bergens-området.

Alle gårdene var i utgangspunktet leilendingsbruk under Dønnesgodset der store deler senere ble solgt til et engelsk gruve- og skogsselskap. I 1898 etter at det meste av skogen var tatt ut, kjøpte staten områdene på Indre Helgeland tilbake. Leilendingene fikk tilbud om å kjøpe eiendommene de hadde leid, og Stekvasselv ble kjøpt fra staten i 1910.

Allerede den gang ble det tatt forbehold om oppdemming av Røssvatnet med inntil 11 m, og alle oppsitterne måtte fraskrive seg retten til erstatning ved en eventuell kraftutbygging og regulering av vatnet for å få skjøte på eiendommene. I forbindelse med reguleringen, som kom i 1955, vedtok imidlertid Stortinget at det likevel skulle gis en billighetserstatning for tap av jord og skader på bygninger m.m.

Historien fra Røssvatnet har to særtrekk. I den tiden det var leilendingsbruk var tilknytningen til eiendommene svak og det var mange steder jevnlig skifte av brukerfamiler – de kom og dro sin vei igjen. 1800-tallet var også en hard tid klimatisk – så uår og nød var nok også med på å drive bort folk i perioder.

Det andre særtrekket var kontakten og vandringen over riksgrensen. Historien viser at både for folket ved Røssvatnet og på svensk side hadde grensen liten betydning og samkvemmet var svært omfattende.

Dette viste seg spesielt under siste krig med en omfattende grenselosvirksomhet i området. Det var bl.a. en del jugoslaviske krigsfanger som rømte fra fangeleiren i Korgen og kom seg over grensen til Sverige med god hjelp fra lokalbefolkningen. Under en razzia sommeren 1944 arresterte tyskerne de lokale mennene som ikke rømte unna. Noen (bl.a. Harald Nilssen) satt i tysk fangenskap fram til krigens slutt.

For å klare å overleve som bofaste nesten helt opp mot skoggrensen på Indre Helgeland, måtte folk ta i bruk alle tilgjengelige ressurser. Jordbruket gav lite utkomme, så det var nødvendig å spe på med inntekter fra tilleggsnæringer.

Da Ida ble enke i 1933 og satt alene igjen med to barn på 12 og 14 år, startet hun med utleie/ turisme. Det var enkle forhold, men kundene var heller ikke så godt vant som idag. Gjestene kom mest fra nærområdet både på norsk og svensk side. Da få hadde egne hytter, og folk flest vanligvis reiste lite, var en ferietur til Stekvasselv gjerne en eksklusiv opplevelse. Veiforbindelsen kom først i 1968, så reisen gikk med dampbåt eller annen skyssbåt på vatnet om sommeren eller på ski eller med beltevogn over isen om vinteren. Flere andre gårder rundt Nord-Røssvatnet tok også i mot gjester, men i mindre omfang enn hos Ida i Stekvasselv.

På alle gårdene rundt vatnet ble det drevet med produksjon av husflidsprodukter for salg. Dette var før plastmaterialene sitt inntog, og treredskaper var forbruksvarer. Sleiver, øser og spader fra området fant endog veien helt til Husfliden i Oslo - og i anseelige mengder. Bleikvassli-området er kjent for disse rike håndverkstradisjonene, og det lokale husflidslaget prøver å holde tradisjonen levende og formidle noe av denne kunnskapen videre til de kommende generasjoner.

Jakt og fiske var en viktig attåtnæring med mengder av fugl og fisk som vi bare kan drømme om idag. Snarefangst av rype gav gode tilleggsinntekter for de iherdige som tålte å fryse litt på fingrene, og Røssvatnet var et svært godt fiskevann før oppdemmingen/ reguleringen i 1955.